Riksadvokaten varsler mer åpenhet for journalistene i straffesaker, men forbeholdene er mange. Og typiske.

Av Runar Kristiansen

-En stolpe er flyttet, uttalte generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Presseforbundet nylig.

Hun siktet til avgjørelsen i Høyesterett som ga NRK medhold i å få utlevert videopptaket som viser dødsfallet til 35 år gamle Are Stedt på Oslo legevakt. Videoen viser hvordan det oppstår et basketak mellom Stedt og politiet. Sammen med en overivrig ambulansearbeider holder politiet Stedt i et grep som gjør at han kveles og dør.

Samfunnsmessig interesse

NRK mente det var av samfunnsmessig interesse å publisere opptaket, dog i sladdet versjon. Det ble avslag både hos påtalemyndigheten og i to rettsinstanser. Høyesterett snudde det hele, og ga NRK rett i anmodningen om utlevering av videoen.

Høyesteretts avgjørelse fører til at Riksadvokaten må lage en ny instruks for behandling av medias krav om innsyn i straffesaksdokumenter. Det er dette Løken Stavrum betegner som flytting av en stolpe.

Norge har en svært lukket strafferettspleie. I utgangspunktet er det bare papirarket med tiltalebeslutningen som er offentlig.

Svensk åpenhet

I nabolandet vårt Sverige, er det en helt annen åpenhet i straffesaker. Så snart tiltalen er klar og oversendes retten, blir dokumentene i hovedsak offentlige. Som journalist har jeg dekket noen svenske rettssaker og åpenheten på dette punktet står i grell kontrast til norske forhold.  Jeg husker da jeg troppet opp hos den svenske åklagarmyndigheten da Palmedrapsaken skulle for retten. Jeg hadde problemer med å komme meg ut av kontorene. Haugen med dokumenter var så svær at jeg nesten måtte ha tralle. Avhør, politirapporter, tekniske funn. Alt var der. Noe slikt ville ha vært utenkelig her.

Forbehold

I følge Riksadvokat Tor-Aksel Busch vil en ny instruks være klar i løpet av et halvt års tid.
I et intervju med NRK kommer han med flere forbehold.

-Hvor mye innsyn det blir, kan jeg ikke si spesifikt nå.

Nei, si det. Etter å ha drevet med rettsreportasje i mange år, er det min erfaring at lukkethetskulturen i norsk strafferett sitter både i vegger og tak hos påtalemyndighet og domstoler. Å tro på svenske tilstander her hos oss, er urealistisk.

Påtalemyndigheten er mye godt vant til å få det som den vil her i landet. Både i og utenfor retten. Når Riksadvokatens folk henter frem den bekymrede rynken i pannen fordi de mener økt innsyn vil forkludre etterforskingen i mange saker, vil nok mange nikke forståelsesfullt.

Argumentet er forøvrig underlig, all den tid det neppe vil være aktuelt med innsyn i saker under løpende etterforsking, men etter at tiltalte er tatt ut og saken oversendt domstolen for pådømmelse. Da bør jo kanskje etterforskingen være avsluttet.

Ingen privatsak

Et av påtalemyndighetens argumenter mot å utlevere videoen fra Oslo legevakt, var hensynet til dem som kan identifiseres på bildene. Jeg lurer på hvor beskyttelsesverdig disse er. At offentlige tjenestemenn holder en person i et omstridt grep på et offentlig sted, er ingen privatsak. Dessuten er alle ansikter sladdet, ja endog så sladdet at det er vanskelig å se grepet.

Enda underligere blir påtalemyndighetens argument når vi ser på TV-prgrammer som for eksempel «Nattpatruljen». En gigantproduksjon som også kan oppfattes som en sammenhengende skryteserie for politiet. Når hørte vi sist at påtalemyndigheten var bekymret for dem som her havner foran TV-fotografens lys og linse?

Jeg er enig med tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen i VG som i bloggen sin
«I media» roser NRK for standhaftighet. Et viktig demokratispørsmål er bragt til topps i domstolene.

Jeg også er enig med presseforbundets generalsekretær i at Høyesteretts avgjørelse er viktig. Men at en stolpe er flyttet, nei det tror jeg ikke. En grensepinne muligens.

Påtalemyndighetens dør vil i beste fall åpnes på gløtt.