Identifisering eller ikke ved straffbare forhold er et av presseetikkens vanskeligste områder. Derfor kan to aviser i samme by komme til helt ulike resultater.

Av Runar Kristiansen

Nylig kunne Adresseavisen fortelle at Trondheimspolitiet skulle reise til Spania for å hente hjem en 28 år gammel norsk statsborger som er siktet for drapsforsøk. 28-åringen er siktet for å ha skutt en mann i 30-årene utenfor en dagligvarebutikk i Ila i Trondheim. Vedkommende overlevde, men fikk alvorlige skader.

Jeg kom til å tenke på medieomtalen av hendelsen i januar 2020, der politiet gjerne ville ha publisert navn og bilde av den antatte gjerningspersonen siden denne var på fri fot som det heter i sjargongen. Det gikk bare delvis som politiet ønsket.

Ulike vurderinger
Den nystartede nettavisen Nidaros publiserte beredvillig mannens navn og bilde. En åpenbar klikk-sak, selvsagt – og når politimyndigheten går ut med etterlysning er det jo ingen grunn til å nøle. Eller?

Adresseavisen vurderte det motsatt. De fortalte selvsagt at politiet etterlyste en navngitt person etter skytingen i Ila, men de sladdet bildet og brukte ikke navnet. I en egen tekst ved siden av oppslaget, redegjorde avisen for sitt valg. 

De mente at etterforskningen var på et tidlig stadium, og viste til at det ofte skjer at en mistenkt i en straffesak hverken blir tiltalt eller domfelt.

Viste til VVP
Videre pekte Adresseavisen på at det nå hadde gått halvannen måned siden skytingen og at politiet selv sier at mannen ikke utgjør noen fare for folk flest. Til slutt viser avisen til Vær Varsomplakatens punkt 4.7. og mener bruk av navn og bilde i denne type saker kan være svært belastende. Vilkårene for identifisering er ikke tilstede, mener avisen.

Jøss, husker jeg at jeg tenkte. Det var da en voksen avgjørelse. Det er ikke ofte politiet får nei når de tilbyr navn og bilde på personer de av en eller annen grunn vil ha tak i. 

Krevende vurderinger
Identifisering ved straffbare og klanderverdige forhold er noe av det mest krevende innen presseetikken, har Pressens Faglige Utvalg uttalt. Eksempelet fra Trondheim er ganske belysende i så måte. 

Det kan stilles opp noen fornuftige argumenter for å identifisere den mistenkte i Ila-skytingen. Han var mistenkt for et svært alvorlig forhold, skytingen skjedde i det offentlige rom, på gaten utenfor en Bunnprisbutikk. Det var en ikke ubetydelig offentlig interesse med mye mediedekning, ikke minst av personalet i butikken som gjorde en viktig jobb med å få den skadde inn i butikklokalet og gi ham førstehjelp.

Man kan godt hevde at det var et informasjonsbehov for å fortelle at politiet hadde en mistenkt, men for å bruke Vær Varsomplakatens formulering: var informasjonsbehovet berettiget? Sagt på en annen måte: rettferdiggjorde det å bruke navn og bilde?

Tynt grunnlag
For meg avgjøres nok saken på særlig to av de vurderingene Adresseavisen gjorde. Fra politiets side forelå det lite, ja nesten ingen informasjon om hvilke holdepunkter politiet hadde for å mistenke nettopp denne personen. Han hadde kun status som mistenkt, strafferettslig befant saken seg i en tidlig fase. Jeg synes grunnlaget for å identifisere var tynt, ja for tynt. 

Så kan man diskutere. Her, som i mange vurderinger knyttet til identifisering i mediene, finnes det ikke noe fasitsvar med to streker under.

Det jeg uansett synes er bra i denne saken, er at Adresseavisen foretok en selvstendig vurdering. Det er ikke, og skal ikke være, carte blanche for politiet å få publisert navn og bilde på personer de av ulike grunner vil ha tak i. Pressen er intet serviceorgan hverken for politiet eller andre. Mediene har et ansvar til å foreta en selvstendig vurdering i slike saker ut fra norsk presses etiske kodeks, uansett om politiet «frigir» slike opplysninger.

Kudos til Adresseavisen både for at de etterlevde dette – og for at de redegjorde for det overfor leserne. 

Nedenfor kan du lese hele Adresseavisens begrunnelse.