I en oversikt over partnerdrap i Norge, navngir VG Anne-Elisabeth Hagen som drapsoffer – og dermed ektemannen Tom Hagen som gjerningsperson. Går det ikke vel fort i svingene nå?

Av Runar Kristiansen

-Svært uheldig sier Tom Hagens forsvarer Svein Holden til fagbladet Journalisten, angivelig med vesentlig trykk på vokalen i «svært». Det er ikke vanskelig å være enig med advokaten. For hvordan kan det ha seg at en person som kun har status som siktet, havner i en VG-sak under den svært konstaterende tittelen «Partnerdrapene 2000-2020»?

Uskyldspresumsjonen
I strafferetten er den såkalte uskyldspresumsjonen grunnfestet. Enhver skal betraktes som uskyldig inntil det foreligger rettskraftig dom. 

Her snakker vi om en person som befinner seg i et tidlig stadium av straffesaken, han er kun siktet, ikke engang tiltalt. Det er med andre ord ikke sikkert at det blir noen rettssak mot Hagen. Dertil kommer at lagmannsretten har vurdert grunnlaget for siktelsen som lite overbevisende. To av tre dommere mener det er mindre sannsynlig at Hagen har gjort det han anklages for enn det motsatte. I så måte er det lett å forstå advokat Holdens profesjonelle vrede mot VG. 

VGs svar er i utgangspunktet tilforlatelig. Avisen har fulgt vanlig praksis når man skal tallfeste drap i Norge, nemlig at siktelse er tilstrekkelig for å havne i drapsstatistikken. Forklart på en annen måte: Når Kripos presenterer sin årlige drapsstatistikk, kan de ikke sitte og vente på en dom en gang i fremtiden.

Statistikk og presseetikk
Statistisk og kriminologisk har jeg ingen problemer med å forstå dette. Problemet oppstår når en ikke-domfelt ikke bare blir et anonymt tall i statistikken, men identifiseres med navn og bilde. Problemet er med andre ord av presseetisk karakter.

I pressens etiske regelverk, Vær Varsomplakat legges det også vekt på uskyldspresumsjonen i punkt 4.7.

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning.

Det er særlig den siste setningen som er interessant i denne forbindelsen. Nå kan det vanskelig påstås at forsvinningssaken på Lørenskog befinner et tidlig stadium etterforskningsmessig, men rent strafferettslig gjør den faktisk det. Det er så langt ingen tiltalt i saken, kun to personer som er siktet. Å indentifisere personer på et så tidlig og usikkert stadium sitter vanligvis langt inne. 

Konstaterende form
I Lørenskogsaken er Tom Hagen for lengst identifisert, en etter min mening naturlig avgjørelse. Det presseetiske problemet oppstår når denne identifiseringen knyttes direkte opp mot en oversikt over norske partnerdrap, i en faktasak med den konstaterende tittelen «Partnerdrapene 2000-2020». Selv om VG tar aldri så mange forbehold, etterlater det faktapregede oppslaget et bestemt inntrykk av at Tom Hagen har tatt livet av kona. 

Statistikk og tilblivelsen av denne er én ting. Presseetikk er noe annet. Her gjør VG etter min mening en kobling som forhåndsdømmer Tom Hagen.