For lite informasjon til pressen kan skade etterforskningen, mener Kriposveteran Asbjørn Hansen.

Av Runar Kristiansen

«Ingen kommentar». En kjent frase når politiet møter pressen i aktuelle kriminalsaker. Sammenlignet med eksempelvis Sverige, er norsk politi gjennomgående mer lukket enn kollegene i øst. Må det nødvendigvis være slik?

Asbjørn Hansen har ledet mange av de store drapsetterforskningene i Norge gjennom 18 år i Kripos. Å håndtere mediene og trykket fra journalistene er en del av jobben.

-Journalistene får gjerne høre at politiet ikke kan si så mye «av hensyn til etterforskningen». Er dette alltid et reelt hensyn?

-Nei, politiet kan egentlig si mye for å tilfredsstille pressen uten at de forteller noe som skader etterforskningen. Det som er viktig i en etterforskning er at politiet skal kunne kontrollere en eventuell tilståelse eller en gjerningspersons forklaring, så alle omstendigheter knyttet til dette, må du holde unna. Men ellers kan du gi opplysninger.

Paradoksalt nok, er det som oftest politijuristen som uttaler seg til pressen om den pågående etterforskningen, men samtidig den som vet minst om etterforskningen.

Hakeslipp blant Orderud-journalistene
-Kan for lite informasjon faktisk være uheldig for etterforskningen?

-Ja, jeg husker et veldig godt eksempel, nemlig Orderudsaken. Da Per og Veronica Orderud ble pågrepet, ringte den påtaleansvarlige til meg og spurte om jeg ville være med på pressekonferansen. Det var knapt med tid, men jeg rakk akkurat å stikke innom kontoret hans for å spørre om hva han hadde tenkt å si til pressen. Ingenting, sa han. Ingen ting!

Jeg lurte på hvorfor i all verden han da hadde kalt inn til pressekonferanse, men det ble ikke tid til diskusjon. Nå satt pressen og ventet.

Da Hansen og den påtaleansvarlige kom inn i salen, var det smekkfullt av det Hansen kaller garvede journalister. Påtalejuristen sa ganske enkelt at i dag har politiet pågrepet en mann på 45 år og en kvinne på 27, mistenkt for overlagt drap eller medvirkning til dette. Ut over det hadde han ingen informasjon, kunne han meddele.

-Det ble jo hakeslepp i salen. Taktikken med ingen informasjon ga startskuddet til den verste parallelletterforskningen jeg har sett noen gang. Spesielt fra VG, som tydeligvis hadde tilgang på alle dokumentene våre.

Her kunne journalistene se at den og den personen sitter med opplysninger og at vedkommende sikkert ville bli avhørt. Dermed oppsøkte de vitnene før oss. 

Skader etterforskningen
– Hvilke utfordringer gir det politiet når mediene setter i gang det du kaller for parallelletterforskning?

-Det kan ha veldig store skadevirkninger for etterforskningen. At vitner kan lese hverandres forklaringer i avisene for eksempel, gjør jo at de kan justere forklaringene. Det er viktig at de forklarer seg for politiet først, og at de opplysningene politiet får er jomfruelige.

-Skill påtalemyndighet og politi
-Tidligere drapssjef Jens Møller Jensen i Københavns politi, som blant annet ledet etterforskningen i ubåt-saken der den svenske journalisten Kim Wall ble drept, sier i et intervju med meg at politiet i noen sammenhenger kanskje er for tilbakeholdne med informasjon til mediene, men at de jobber med å bli bedre til å kommunisere. Hvorfor er dette så vanskelig, tror du?

-I Norge er det jo juristen, altså politiadvokaten, som skal uttale seg om saken. Som sagt, den som har minst peiling. Det ville ha vært annerledes om en etterforskningsleder hadde uttalt seg om saken. Han kan saken og vet hva som er sensitivt, pluss at han har erfaring med etterforskning.

-Sier du dermed at det hadde vært en fordel å skille påtalemyndigheten fra politiet?

-Jeg har alltid ment det, men det er jo litt sprengstoff. I Sverige er det jo slik. Der får pressen dessuten innsyn etter at det er tatt ut tiltale.

-Hva synes du om det?

-Jeg tror egentlig at det kan være en grei løsning, ikke minst fordi man da kan unngå spekulasjoner, tull og tøys.