PFU mener at VG ikke brøt god presseskikk da de brukte navn og bilde på en politiadvokat som ble tatt med en stor, ulovlig våpensamling. Saken er et talende eksempel på hvor krevende identifiseringsproblematikken kan være.
Av Runar Kristiansen
VG avslørte 19. oktober 2019 at en politiadvokat var tar tatt med en stor, ulovlig våpensamling. I mannens kjeller fant politikolleger rundt 130 pistoler, rifler og hagler. Noen dager etter ransakingen blir politimannen funnet død på kontoret sitt. Han har tatt livet sitt 37 år gammel. Den avdøde politiadvokaten etterlater seg et brev der han erkjenner lovbrudd.
VG velger å publisere politiadvokatens navn, samt å bruke bilde av ham. Mannens etterlatte bragte VG-saken inn for PFU fordi de mener den strider mot Vær Varsomplakaten på to punkter, nemlig punkt 4.7, om identifisering og punkt 4.9, om omtale av selvmord. PFU behandlet saken i sitt juni-møte.
Krevende vurdering
Jeg synes denne saken er et talende eksempel på hvor krevende det kan være å vurdere om man skal identifisere eller ikke ved omtale av straffbare forhold. Det er ikke vanskelig å forstå de etterlattes reaksjon. De er rammet av en tragedie, så kommer VGs sak på toppen.
Den presseetiske kjernen i saken dreier seg om å vekte nettopp belastningen for de pårørende og mannens ettermæle opp mot allmennhetens behov for å vite hvem han var. Et klassisk presseetisk dilemma, der to tungtveiende hensyn står opp mot hverandre.
VG erkjenner at dette var en avgjørelse som innbefattet mange krevende vurderinger, men at de landet på en slags avdempet for identifisering, avdempet i den forstand at de ikke brukte bildet på forside eller front, og hvor bildet lenger inne saken ikke var gjengitt i stort format.
Nødvendig?
Kunne man se for seg at VG hadde fått frem det samme uten å identifisere politiadvokaten?
Tja. Eller for å spørre på en annen måte: hvorfor skal han omtales med navn og bilde? Jeg kan sånn umiddelbart komme på tre forhold som taler for en identifisering:
- Mannen hadde en betrodd stilling innen påtalemyndigheten. I yrkesutøvelsen er han statens anklager med vide fullmakter til å utføre inngripende tiltak overfor enkeltmennesker. Det straffbare forholdet / forholdene han var siktet for skjedde nettopp i utøvelsen av yrket, det var således ingen privatsak.
- Han har dessuten tidligere arbeidet som dommer (fullmektig). Det kan hevdes at det vil være av interesse både for mennesker som er blitt satt under tiltale av vedkommende og som er dømt av ham å bli informert om at denne personen selv ble siktet for en alvorlig, straffbar handling.
- Den mistenkte forbrytelsens art er spesiell. En våpensamling i privatboligen på over 100 håndvåpen er ikke hverdagslig. Vi snakker om en av Norges største private våpensamlinger.
Et sentralt kriterium for å identifisere, er at det skal foreligge et såkalt «berettiget informasjonsbehov» hos allmennheten. Jeg synes det er rom for å se den aktuelle saken fra begge sider, men jeg lander nok på det samme som PFU, nemlig at det er presseetisk akseptabelt å identifisere i en slik situasjon. Jeg tror det var redaktørenes representant i møtet, NRKs Stein Bjøntegård som oppsummerte det slik: «Det var ikke nødvendig for VG å identifisere, men det er greit.»
PFU kom enstemmig frem til at VG ikke har brutt god presseskikk.
Uansett: identifisering eller ikke er kanskje den mest krevende øvelsen i den presseetiske hverdagen. Det synes jeg denne saken er et eksempel på.
Se PFUs behandling
Runar Kristiansen 