Vi vet at falske tilståelser forekommer. Som journalist kan det være nyttig å kjenne litt til bakgrunnen for at noen erkjenner en forbrytelse de ikke har begått. 

Av Runar Kristiansen

Siden Sveriges tidligere statsminister Olof Palme ble skutt og drept en februarnatt i Stockholm i 1986, har over 130 personer meldt seg til politiet for å tilstå drapet.

Som journalist har jeg fulgt etterforskningen av Palme-drapet mer eller mindre jevnt siden jeg rapporterte fra åstedet på Sveavägen dagen etter drapet.

Jeg tror imidlertid ikke at de falske tilståelsene som har kommet med jevne mellomrom har skapt mye hodebry for politietterforskerne. Falske tilståelser er et kjent fenomen, men ofte er den kategorien falske tilståelser vi her snakker om rimelig lette å avsløre.

Så hva er da problemet?

Falske tilståelser inndeles i flere kategorier, der oppmerksomhetssøkende, mytomane og selvplagere nok utgjør den mest harmløse gruppen.

Tilståelsesfokuserte avhør var vanlig i mange år i Norge, som i en rekke andre land. I interne retningslinjer som politietterforskerne jobbet etter, het det at avhøreren fra første sekund måtte ta det utgangspunktet at den mistenkte som skulle avhøres var skyldig. Avhøret var et redskap for å få vedkommende til å tilstå.

Press under avhør
Mer intrikat blir det når vi ser på den kategorien der en uriktig tilståelse kommer etter press, ja kanskje også manipulasjon, fra politiet i avhørssituasjonen.

I de senere årene har norsk politi i det store og hele tatt et oppgjør med denne metoden. En foregangsperson var vært Asbjørn Rachlew, politioverbetjent ved Oslo politidistrikt. Han har også tatt en doktorgrad om temaet justisfeil i politiets etterforskning. Rachlew bidro til å utvikle og introdusere en ny tilnærming til politiavhøret, en åpen holdning, der målet ikke nødvendigvis er å ende opp med en tilståelse, men å finne svar på hva som har skjedd. 

Alvorlig justisfeil
Falske tilståelser på grunn av press under avhør er en alvorlig justisfeil som har ført til ufattelig mye menneskelig lidelse.

Her hjemme husker vi spesielt personen som omtales som «fetteren» i Birgitte Tengs-saken. Gjennom systematisk press i endeløse avhør, ble han manipulert til å bokstavelig talt regissere sin egen tilståelse.

Avhøreren hadde forsøkt å overbevise fetteren om at han nok hadde drept Birgitte, men at handlingen var så grusom at han hadde fortrengt den. Men med riktig tilnærming, kunne det fortrengte bringes frem igjen og ende med en erkjennelse. 

I lagmannsretten ble tilståelsen plukket fra hverandre av kanskje Europas fremste ekspert på falske tilståelser, professor Gisli Gudjonsson. Han mente den var bygget på manipulasjon og press. Fetteren ble frikjent for drapet på Birgitte Tengs. 

Fra Sverige husker vi «seriemorderen» Sture Bergwall, eller Thomas Quick som han kalte seg en periode. På nittitallet begynte han å tilstå en rekke drap.

Quicks «fortrengte minner»
Den type falske tilståelser som vi så hos fetteren i Birgitte Tengs-saken og hos Thomas Quick, bygger på en psykologisk forestilling om fortrengte minner.

En traumatisk opplevelse kan bli glemt, for deretter å bli husket igjen. I den fasen fortrengningen er fullstendig, oppstår en psykisk lidelse. Flere psykologer har bekjent seg til denne retningen.

Den svenske psykologiprofessoren Sven Å. Christianson var svært sentral i å føre Thomas Quick tilbake i tid slik at han kunne tilstå over 30 drap. Han ble domfelt for åtte av dem, men frikjent for alle da metodene bak tilståelsene
ble avslørt av svenske undersøkende journalister. 

To av de fremste journalistene som rettet et kritisk søkelys mot Quick-sakene, Hannes Råstam og Dan Josefsson, mener at psykologiprofessoren tilhørte det som nesten kan beskrives som en sektlignende gruppe fagfolk, der troen på fortrengte minner var sentral. 

Christianson har senere benektet dette, men det tyder nok på at Råstam og Josefsson har mye rett.  

Utdaterte teorier
Hvordan er det i dag? Finnes det fortsatt psykologer og behandlere som mener at det går an å fortrenge alvorlige straffbare handlinger? I en debatt nylig sa Asbjørn Rachlew:

-Det finnes enkelte klinikere som holder fast ved utdaterte, freudianske teorier om at mennesket har en slik fortrengningsmekanisme. Men forskere som studerer fenomenet, sier kort fortalt at slik fungerer ikke minnet vårt.

Rachlew viste til den amerikanske forskeren, Dr. Elizabeth Loftus som blant annet har utgitt boken: «Myten om fortrengte minner». Her gjør hun sitt for å knuse oppfatningen om at traumatiske hendelser lar seg fordrive i underbevisstheten for at minner om dem senere kan hentes frem på en troverdig måte.

Loftus mener det ikke finnes en eneste kontrollert, vitenskapelig studie som støtter en oppfatning om at fortrengte minner opptrer på denne måten.

Så – hva har alt dette med kriminaljournalistikk å gjøre? En hel del faktisk. Hvis vi trekker tråden til Birgitte Tengs-drapet, så tilsto altså fetteren uriktig fordi det var blitt innprentet i ham at han hadde fortrengt det grusomme.

Still spørsmål
Som journalist er det ofte vanskelig å kjenne bakgrunnen for en tilståelse, ikke minst fordi man i Norge ikke har noen innsynsrett i politidokumentene, slik man eksempelvis har i Sverige etter at tiltale er tatt ut.

Men som Asbjørn Rachlew svarer nå jeg tar opp dette med ham:

-Det er viktig at journalister stiller spørsmål til politiet om hvordan en tilståelse kom. Var forsvareren til stede under avhøret? Er siktede å anse som en sårbar person? Er det gjort lydopptak eller videoopptak av avhøret? Kom tilståelsen før eller etter at politiet presenterte mulige bevis mot siktede? Kom tilståelsen etter en lengre periode i isolasjon? Kan siktede være uskyldig?

-Men, mange av disse spørsmålene vil politiet erfaringsmessig ikke svare på?

-Da bør politiet kunne begrunne hvorfor.

Sier altså Asbjørn Rachlew som selv er en erfaren avhører. Jeg skjønner hvor han vil. Selv om politiet med relativt stor letthet kan vri seg unna svarene på disse spørsmålene, er det viktig at de stilles. Det er viktig å signalisere at noen er opptatt av rettsikkerheten rundt en tilståelse – og hvem, bortsett fra forsvareren, skulle være nærmere til å gjøre dette enn journalistene?