Mens Sverige gir journalistene fullt innsyn i straffesaker etter at tiltale er tatt ut, er situasjonen stadig den motsatte her til lands. Men nå skjer det kanskje noe. 

Av Runar Kristiansen

Mens åpenhet i forvaltningen, for eksempel i stat og kommune har vært et mantra i mange år, er situasjonen en helt annen i strafferetten. Her har journalister og allmennhet ikke noe innsyn i sakene selv etter at de er ferdig etterforsket.

Å kunne gjøre seg kjent med dokumentene i en straffesak, kan være av stor verdi for journalister. I etterforskningsmaterialet legges jo mange av premissene for det som blir utfallet av rettssaken, det være seg gjennom vitneavhør, tekniske funn, og politirapporter. Dette er altså en lukket verden i Norge, i motsetning til i Sverige.  

Noe skjer
De manglende innsynsmulighetene i strafferetten er med jevne mellomrom blitt satt på agendaen av pressenes organisasjoner, men uten at det har ført til noe. Nå er situasjonen litt annerledes. Da straffeprosessloven ble revidert i 2016, pekte utvalget som vurderte endringene på at det nå kanskje er på tide å gi pressen mer innsyn i straffesakene. På godt byråkratnorsk, formulert slik:

Tungtveiende samfunnsmessige hensyn, og da særlig pressens behov for å kunne kontrollere rettspleien, taler for at terskelen for å gi innsyn i straffesaksmateriale senkes noe, så fremt det ikke skader behandlingen av saken. 

Skal utredes
Etter dette har jusprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen fått i oppdrag å levere en utredning der hun skal vurdere om allmennheten bør få innsyn i straffesaker. Utredningen skal være ferdig innen utgangen av 2020.

Spesielt innen påtalemyndigheten har det vært utbredt skepsis til å gi innsyn i straffesakene slik svenskene gjør. Argumentene har gjerne handlet om personvernhensyn, eksempelvis hensynet til vitner i saken. 

Fra pressen har svaret gjerne vært at norske journalister hver eneste dag forholder seg til personvern, ikke minst når de dekker straffesaker i retten. Å skulle vurdere personvernhensyn i straffesaksdokumenter skiller seg ikke ut fra andre områder i journalistikken der denne delen av presseetikken aktualiseres.

Helt naturlig i Sverige
Snakker man med svenske journalister, er de lett hoderystende til den norske lukketheten.

Der er det nærmest utenkelig at man ikke skal ha tilgang til straffesakene etter at tiltale er tatt ut, det anses som et middel for å styrke rettssikkerheten  – ikke det motsatte, slik representanter for norsk påtalemyndighet gjerne mener.

I Sverige er ordningen ikke spesielt omstridt, og ingen kan vel seriøst påstå at Sverige ikke er et land der rettsikkerheten ikke står like sterkt som hos oss. 

Tidligere dommer er positiv
Dommerne virker kanskje noe mer delt i synet på å gi innsyn. Tidligere tingrettsdommer og nestleder i Sør-Trøndelag tingrett, Rune Lium, ser imidlertid få betenkeligheter med å gi journalistene mer innsyn i straffesaker.

-Sverige praktiserer jo en veldig åpenhet i forhold til oss, det er jo interessant. Hvorfor er det slik forskjell? Hvilke hensyn skal egentlig tale mot samme åpenhet som i Sverige? 

-Jeg synes man skal komme bort fra at vitner betyr så mye i retten. Vitner kan jo alltids høre på andre vitner, og jeg tenker litt sånn: hva så? Jeg tror vel at man kunne hatt mer åpenhet.

-Er mediene viktig i strafferettspleien?

-Jeg har veldig tro på mediene som vaktbikkje. Det er viktig for demokratiet med innsyn. Etter at tiltale er tatt ut ser ikke jeg noen store betenkeligheter med at mediene kan få innsyn. Når mediene får innsyn, øker kvaliteten på dekningen. Og hva skulle være betenkelig med å øke kvaliteten?

–Fra norsk påtalemyndighet brukes jo ofte hensynet til vitner mot å gi mer innsyn. Både ut fra personvern og at de kan påvirke hverandre. 

-Jeg synes man skal komme bort fra at vitner betyr så mye i retten. Vitner kan jo alltids høre på andre vitner, og jeg tenker litt sånn: hva så? Jeg tror vel at man kunne hatt mer åpenhet. Jeg har veldig tro på mediene som vaktbikkje. Det er viktig for demokratiet med innsyn.