I dag er det ingen hjemmel for at retten kan nekte mediene å rapportere direkte på nettet fra et rettsmøte. Nå skal det utredes om sanntidsdekning fra retten bør forbys eller begrenses.

Av Runar Kristiansen

Det er et prinsipp i norsk strafferett et vitner som skal forklare seg ikke skal følge rettens forhandlinger før de selv skal i vitneboksen. 

Tanken er at vitner ikke skal kunne tilpasse forklaringene sine i forhold til andre vitner som har forklart seg tidligere i saken. Noen dommere og advokater mener at dagens rettsjournalistikk utfordrer dette prinsippet. 

I straffesaker med stor medieinteresse er det vanlig at redaksjoner publiserer live, i den forstand at de legger ut det som sies i rettsmøtet i sanntid, skriftlig på nettet. Dette omfatter også vitneforklaringer, noe som betyr at en person som skal vitne i saken kan lese hva andre vitner har forklart. 

Nå kan det se ut som om norske justismyndigheter vil problematisere denne typen direkterapportering fra retten. 

Ber om utredning
I et utredningsarbeid som skjer på oppdrag av Justisdepartementet og som egentlig handler om noe litt annet, nemlig medienes dokumentinnsyn i straffesaker, er det i mandatet lirket inn en setning om sanntidsdekning fra rettsmøter:

I tillegg skal utreder vurdere om den teknologiske utviklingen og sanntidsdekning av forhandlinger via sosiale medier og nettaviser, som gir vitner muligheten til å få med seg det som skjer i rettsmøtet før de selv skal forklare seg, tilsier endringer i reglene om adgang til å referere offentlig fra forhandlinger i rettsmøte

I dag er det ikke adgang til å nekte direkterapportering fra norske straffesaker. Drammen tingrett prøvde seg mot Drammens Tidende for noen år siden, sammen med NRK anket avisen tingrettens kjennelse som gikk ut på at Drammens Tidende straks måtte avslutte sitt opplegg med såkalt Cover it Live fra en pågående straffesak.

Retten reagerte særlig på at avisens utsendte svarte på spørsmål fra leserne underveis i saken og mente at dette krenket domstolens verdighet. I tillegg mente tingretten det var fare for at vitner kunne justere forklaringene sine når de leste på nettet hva de andre vitnene hadde forklart.

Tingretten gikk for langt
Drammens Tidende og NRK mente at retten her gikk ut over sitt kompetanseområde, og grep direkte inn i noe som ene og alene er redaktørens ansvar – hvordan en avis velger å dekke en rettssak. Saken havnet i lagmannsretten, her fikk NRK og Drammens Tidende fult medhold. Tingretten hadde ingen adgang til å regulere formen på Drammens Tidendes dekning, fastslår lagmannsretten.

Jeg har vanskelig for å forstå begge argumentene som tingretten brukte da den forsøkte å stanse Drammens Tidende. I norsk rett er det en nærmest klippetro på vitnebevis. Som en tidligere tingrettsdommer en gang sa til meg:

-Jeg skjønner fortsatt ikke den enorme troen på vitner i strafferetten. For det første kan det ha gått lang tid siden det aktuelle forholdet de skal vitne om, for det andre har man jo ofte politiforklaringen å kontrollere vitneutsagn med dersom de prøver å justere seg. 

Og for egen del vil jeg legge til: vil et vitne på liv og død sjekke hva et annet vitne har forklart i forkant, ja så finnes det da tallrike muligheter for det. Det enkleste er jo å sende kompisen i retten med notatblokk.

Rettens verdighet
Det andre argumentet som tingretten bruker, påkaller nesten smilet. Hensynet til rettens verdighet. Ja, faktisk. Jeg bruker av og til å hevde at enkelte, og jeg understreker enkelte, dommere drypper over av sin egen verdighet. Hvis en dommer finner det uverdig at lesere stiller spørsmål om det som skjer i retten, er det kanskje på tide å justere selvbildet noe.

Avgjørelsen i Drammen tingrett ble altså opphevet av ankedomstolen, men nå kommer spørsmålet som nevnt opp igjen i forbindelse med en pågående utredning. Havner det til syvende og sist hos lovgiver, kan vi ende opp med at ideene fra Drammen tingrett får sin legalitet. 

I så fall får vi en ordning der retten, jeg holdt på å si på direkten, kan gripe inn i det de fleste oppfatter som en klar redaksjonell frihet.