Presseetikk er ingen eksakt vitenskap. I Tyskland praktiseres fotoreglene i retten helt annerledes. Senest så vi det her om dagen da en tidligere SS-offiser sto tiltalt i domstolen.

Av Runar Kristiansen

Fotoforbudet i norsk rett er en grunnleggende rettighet som alle tiltalte nyter godt av. For journalister, og forsåvidt alle andre, er det forbudt å ta bilde av tiltalte mens han eller hun oppholder seg i rettsbygningen eller på vei til eller fra denne.

Det er formulert slik i domstolloven:

§ 131a. Under forhandlingene i straffesaker er fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt. Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på veg til eller fra rettsmøtet eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, om han ikke samtykker.

Tanken er selvsagt at det skal være verdige former rundt den anklagede. Tiltalte skal slippe å skjule ansiktet, snu seg bort og lignende fordi det rettes en kameralinse mot vedkommende.

Kriminaliserende
Som tiltalt kan du være uskyldig, da kan det fremstå som kriminaliserende i seg selv å måtte dra jakken over hodet og gå spissrotgang mellom fotografer inne i retten.

Det er kun ett unntak fra fotoforbudet, det er når tiltalte selv gir sitt uttrykkelige samtykke. 

Fotoforbud av den tiltalte er ikke særlig kontroversielt i norsk presse. De fleste journalister både aksepterer og forstår ordningen.

Annerledes i Tyskland
Det er alltid interessant å se hvordan andre sammenlignbare land praktiserer rettsprosessen. Da jeg for en tid tilbake satt og bladde i Berliner Kurier i den tyske hovedstaden, gikk det opp for meg at tyskerne ser annerledes på det.

En fysioterapeut var tiltalt for å ha vært i overkant kreativ med sin massasje når han hadde kvinnelige pasienter. Han var avbildet inne i rettslokalet, åpenbart mot sin vilje. Han skjulte ansiktet bak en blå perm. Tittel: Den motbydelige fysioterapeuten.

Da jeg i tiden etter begynte å se nøyere på tysk rettsjournalistikk, så jeg at denne måten å eksponere tiltalte på nærmest var hovedregelen. Ringpermer, mapper og dokumenter tjente som skjold mot kameralinsene. Bildene av tiltalte fremstår gjennomgående som lite flatterende.

Her om dagen kunne vi faktisk se det i norske medier også, blant annet i VG. De gjenga et bilde fra en tysk domstol der en tidligere SS-offiser sto tiltalt. Vedkommende gjemte ansiktet bak en rød mappe.

Paradoks
Det er et paradoks at dette skjer i Tyskland, et land som i mangt og mye holder seg med en høflighetskultur, både språklig og i væremåte, som går langt utenpå den norske.

Selv har jeg opplevd å bli strammet opp av en ung, kvinnelig ekspeditør på Espresso House i Berlin med følgende spisse melding:

-Her i landet hilser vi god dag før vi bestiller kaffen. 

Hadde jeg lagt inn bestillingen på engelsk, hadde jeg kanskje sluppet oppstrammeren, men jeg gjorde det på tysk hvor den slags er forventet.

Men altså, når det kommer til rettsprosessen er tyskerne mer liberale enn her hjemme, noe som forsåvidt er symptomatisk for det jeg kaller det tyske paradoks. 

Ingen fasit
Hvor jeg vil med dette?

Bare å peke på at presseetikk og regler om beskyttelse av enkeltindivider ikke er hugget i stein, de kan variere mellom land med ganske så lik kultur og styreform. Og at ingen nødvendigvis har fasiten på hva som er rett og galt.