Enkelte politi- og ambulansefolk tar til orde for at det skal bli forbudt å fotografere på ulykkessted. Er det særlig gjennomtenkt og smart?

Av Runar Kristiansen

Jeg skjønner problemet. Og jeg skjønner irritasjonen hos innsatspersonell når de på en trafikkulykke opplever at folk kommer tråkkende helt innpå bilvrak og skadde med mobilkameraene sine. For ikke å snakke om dem som skaper kø og kaos ved at de siger langsomt forbi i bilene sine mens de filmer ut av vinduet. En idiotisk og uakseptabel oppførsel. 

Lovforbud
Så lei er enkelte politifolk og ambulansearbeidere at de nå oppfordrer til et lovforbud mot den slags fotografering. De mener også å vite at mange prioriterer å filme fremfor å hjelpe til på ulykkesstedet.

Til tross for dette, mener jeg at et fotoforbud vil være feil.

For det første har jeg litt vanskelig for å tro at det er et utbredt problem at noen som kommer til et ulykkessted før nødetatene heller begynner å filme enn å hjelpe skadde og ringe nødnummeret.

Når så nødetatene er fremme på ulykkesstedet, er det disse som overtar. Publikum har normalt ingen rolle i en profesjonell redningsinnsats. Da er det politiets oppgave å sikre skadestedet og holde eventuelle nysgjerrige unna.

Dersom noen, det være seg amatører eller profesjonelle fotografer, filmer eller fotograferer på behørig avstand, er dette faktisk ikke et anliggende for politiet. Politifolk har ingen delegert redaktørfunksjon, selv om jeg har sett eksempler på at noen lever i den tro.

Ingen privatsak
Ulykker som skjer i det offentlige rom er ingen privatsak. For redaktørstyrte medier hører dokumentasjon av ulykker og redningsinnsats med til de oppgavene pressen har i vårt samfunn.

Det finnes nok eksempler på land som retusjerer ulykker og katastrofer. 

Når det er sagt, er det klart at involverte og skadde har krav på personvern. Jeg våger vel påstanden at dette ikke er noe problem i det daglige i norske redaksjoner, selv om overtramp selvsagt forekommer. Dersom fotografering på et ulykkessted skjer for nært og fotografer er i veien for innsatspersonell, har politiet en soleklar rett til å be dem om å trekke tilbake. Da snakker vi om et ordensproblem, greit nok.

Der jeg blir skeptisk, er hvis politiet skal «redigere» fotografering ut fra andre kriterier, som eksempelvis personvern. Det er ikke en politioppgave.

Hvor skal grensen gå?
Et fotoforbud vil dessuten kunne åpne for at det også kan argumenteres med dette i andre situasjoner der politiet synes det er brysomt med nærvær fra mediene. I så måte kan definisjonen av et ulykkessted / skadested komme til å bli temmelig vid. Hva med en brann, hva med en pågripelse? Er det ønskelig at politiet skal gis fullmakter til å selv definere når de kan akseptere medienærvær? 

Det er mitt klare inntrykk at personvernhensyn, altså hensynet til de rammede i en ulykke, ofte brukes som et skinnargument for å bortvise mediene, på samme måte som enkelte sykehus nå har begynt å nekte å uttale seg om skadeomfang til pasienter som har vært utsatt for ulykker.

Jeg mistenker at dette gjerne skjer ut fra bekvemmelighet for personalet, som da slipper å besvare henvendelser fra mediene. Jeg synes det blir søkt å snakke om taushetsplikt og personvern all den tid pasienten i utgangspunktet jo er fullstendig anonymisert. 

Uforholdsmessig
Problemet med filming og fotografering tett på eksempelvis trafikkulykker, handler først og fremst om tankeløse amatører. Representanter fra redaktørstyrte medier vet stort sett hvordan de skal opptre. Derfor blir det helt uforholdsmessig med et forbud som også rammer mediefolk som er på ulykkesstedet for å gjøre en jobb.

PS. For ordens skyld: Fotoene som illustrerer denne saken er tatt av meg. De viser en arrangert situasjon med crewet fra Norsk Lufambulanses base i Trondheim.