En av redaktørene i den danske storavisen Politiken ville gjerne ha noen dagers Danmarkferie og skrive om det. Problemet var bare at oppholdene på tre badehoteller ble dekket av hotellene selv. Likedan ble bilen han kjørte rundt i stilt til gratis disposisjon av en bilforhandler.

Av Runar Kristiansen

På badehotell i et el-drevet romskip på fire hjul. Det er tittelen på en reportasje i den velrenommerte danske storavisen Politiken. Det er avisens politiske redaktør (!) som har skrevet teksten og tatt bildene. 

Enkel journalistisk problemstilling
Slik jeg har forstått det, ville han prøve å finne ut om det lot seg gjøre for ham og fruen, samt den lille datteren, å ha en ok kortreist ferie. Han skriver: 

Opplegget er enkelt: Vi skal kjøre 100 prosent elektrisk, bo ved havet, kjøpe dansk  og lokalt.

Hadde han spurt meg på forhånd, kunne jeg med hånden på hjertet ha fortalt ham at dette er fullt mulig i Danmark. Men altså: i god undersøkende journalistisk ånd, ville han finne ut av hypotesen selv. Avisen tar kontakt med tre badehoteller som gladelig vil jeg anta, tilbyr familien gratis opphold. Ikke nok med det: en Teslaforhandler stiller også bil til gratis disposisjon.

Resultatet blir noe som godt kan gå under sjangeren forbrukerjournalistikk, selv om omtalen av de ulike fasilitetene i dette tilfellet kanskje fremstår som ensidig positive. 

-I haven fra Helekilde Badehotel har du 180 grader havutsikt. 

-Utsikten fra Helenekilde Badehotels mange fellesterrasser taler for seg. 

-Teslaen er et eldrevet romskrip på fire hjul.

-Frida, som aldri har rørt et annet dyr enn en hund, møter på halvannen time 20 forskjellige dyr som alle må klappes

-Å tilbringe en ekstra natt i Ebeltoft viser seg å være feriens beste avgjørelse. Med seks meter til loftet og panoramavinduer i baderommet, som gjør det mulig å ta karbad med havutsikt, er et av de mest spektakulære hotellrom vi ha prøvd på lenge.

Opphold og bil dekket
Vel, ikke noen av disse superlativene er problematiske i seg selv i en journalistisk tekst.

Problemet oppstår når det i artikkelen opplyses at oppholdet var betalt av de tre badehotellene som ble omtalt, samt at Tesla betale for billånet. 

I mitt og manges andres hode oppstår det da en mulig interessekobling mellom den som skriver og den som skjenker godene. Hvor uavhengig er journalistens beskrivelser og omtale av hotellene når han har fått oppholdet gratis nettopp av hotellene?

Politikens artikkel har avstedkommet debatt i pressekretser i Danmark. Sjefredaktøren gikk først ut med et selvsikkert forsvar.

Dette var ikke noe problem, all den tid avisen opplyste at opphold og bil var betalt.

Hjelper ikke hva du selv mener
Holdningen minner om den vi ofte møter her hjemme, nemlig at pressefolk som deltar på betalte turer og måltider, iherdig forsikrer at de ikke har noen som helst bindinger til den eller de som betaler.

Pressens Faglige Utvalg har slått fast at troverdighet først og fremst er et spørsmål om hvordan publikum oppfatter redaksjonen og den enkelte medarbeider, i mindre grad hva journalister selv måtte føle.

En veteran i norsk presseetikk, Gunnar Bodahl-Johansen sier at han opplever at norske journalister tviholder på at integritet først og fremst har noe med hvordan vi selv opplever vår egen situasjon, så får leserne heller mene hva de vil. Men så enkelt er det nok ikke.

Her er vi etter mitt syn ved kjernen. Det hjelper ikke at du selv mener at du har integritet som journalist, hvis den med god grunn kan trekkes i tvil av andre. Så enkelt og så vanskelig er det.

Å deklarere at badehotellene betalte er i og for seg redelig, men det kan også tvert om virke som en innrømmelse av at her kan det være kokkelimonke. 

En tid etter sitt forsvar, snur Politiikens sjefredaktør Christian Jensen. Som det heter på dansk: Han vender på en tallerken:

-Dette skulle ikke ha skjedd. Det skjedde, det var en feil, og det beklager jeg.

Underlig
Det er grunn til å undre seg over at aviseledelsen ikke så problemet fra dag én.

Et så veldebattert presseetisk tema, og det i en tid der redaktørstyrte medier er under press av krefter som mener de har skjulte agendaer og bindinger. Også at det er avisens politiske redaktør som reiser ut på en slik tur, kan fremstå som underlig. Dette er jo et felt som ligger noe unna hans vanlige arbeidshverdag, for å si det sånn.

Det er lett å tro at den presseetiske bevisstheten er proporsjonal med størrelsen på mediehusene. Men sånn er det ikke nødvendigvis, ikke her hjemme heller. Det er nok å se på statistikken over hvem som blir oftest felt i Pressens Faglig Utvalg. 

Og helt til slutt. Om ikke Politiken hadde råd til å dekke de tre hotelloppholdene selv, kunne de ganske enkelt tenke slik: da ha jo ikke våre lesere det heller. Ergo er ikke dette forbrukerstoff som er relevant for dem. Vi blir heller hjemme.