Hvor mange prosent av dommere mener journalister har svært god peiling på rettslige spørsmål? Svaret kan du leser her. 

Av Runar Kristiansen

Hvordan opplever du journalistenes kompetanse på rettslige spørsmål?

Slik lyder ett av spørsmålene i Medieundersøkelsen 2020, en av de mest interessante undersøkelsene på lang tid for den som driver eller skal drive med retts- og kriminaljournalistikk. 

Og svaret på spørsmålet er: 0 prosent  av norske dommere mener journalister har svært god kompetanse på rettslige spørsmål. 28 prosent svarer at de mener journalister har «ganske god» kompetanse, mens nesten en tredel, 32 prosent, er av den oppfatning at journalistenes kompetansenivå er ganske dårlig.

Nyttig pekepinn
Jeg tror det er første gang jeg har sett en undersøkelse som måler hvordan domstolen, og for så vidt også advokater, oppfatter journalister som arbeider på deres felt. Jeg synes mange av svarene underbygger utsagn og karakteristikker som kommer med jevne mellomrom når forholdet mellom domstoler og journalister debatteres. 

At nesten en tredel av de spurte dommerne mener at journalistene har for dårlige kunnskaper om det som skjer i retten er ikke overraskende, men litt alarmerende.

Retten er en viktig arena i det samfunnet vi som journalister er satt til å dekke. Nå er ikke kritikken spesifisert, den fremstår følgelig som rund og omtrentlig, det hadde vært interessant å vite hva dommerne mener journalistene glipper på og hvorfor.

Men sånn er meningsmålinger, de gir ikke fullgode svar, snarere er de en pekepinn.

Journalistisk ukyndighet
Uansett mener jeg at dommerne har et viktig poeng. Journalister som jobber med retts- og kriminalstoff fast, er som regel helt på høyden. De kan strafferettslig prosess, de kjenner begrepene, kort sagt; de vet hva de holder på med. Der det nok skorter, er hos journalister som av og til er innom kriminal- og rettsjournalistikk.

Når jeg leser eller hører slik ukyndighet, prøver jeg å tenke meg selv i en journalistisk sjanger jeg hverken kan eller bør operere i, nemlig sport – og i særdeleshet fotball.

Meg som fotballreporter
Hva ville ha skjedd om jeg som journalist, i min fødeby Norges fotballhovedstad, hadde dristet meg til å dekke et oppgjør på Lerkendal?

Jeg hadde nok i et klart øyeblikk forstått når et hjørnespark oppstår, men offside-reglene, spillemønster, formasjoner, eller begrep som Eggens (?) bakre rom… Aldri. Jeg ville kort sagt ha dritt mæ ut, som det heter på trondhjemsk. Og jeg ville med god grunn ha fått så ørene flagret fra kolleger som kjenner feltet i dobbel forstand.

Det samme må gjelde for journalister som møter i retten. De må skjønne opp-ned på en rettssal, en rettsprosess. De må kjenne de rettslige begrepene. Hvis det er dette dommerne påpeker som dårlig kompetanse, er jeg enig.

Men – litt tilbake til dommerne.

Dokumentarjournalistikk, nei takk
Et annet interessant spørsmål i undersøkelsen handler nemlig om dokumentarjournalistikk, i dette tilfellet journalistikk som har som mål å rette søkelyset mot etterforskning og domfellelser i gamle kriminalsaker. Her svarer kun 7 prosent av dommerne at dette er nyttig journalistikk for å kaste nytt lys over saken. 42 prosent er «Noe enig» i at dette kan være nyttig.

Riktig så interessant blir det når følgende påstand fremsettes i undersøkelsen: 

Dokumentarer basert på gamle kriminalsaker bør ikke så tvil om riktigheten av politiets etterforskning og rettsvesenets dom. 

Denne påstanden sier 3 prosent av dommerne seg helt enig i, mens 12 prosent er «noe enig».

Jeg synes kanskje dette er det mest oppsiktsvekkende blant svarene i undersøkelsen.

15 prosent av norske dommere vil sånn i det store og hele ha seg frabedt undersøkende journalistikk om saker der domstolene har avsagt dom.

Holdningen virker nærmest historieløs. Medienes rolle i en del avsluttede straffesaker har vært avgjørende for at uriktige domfellelser er avslørt og i noen tilfeller rettet opp i.

Har denne femtenprosenten av dommerne hørt om Thomas Quick? Ringer det en bjelle hvis de får høre navnet Fritz Moen? Jeg opplever at holdningen uttrykker mistro til et av journalistikkens kjerneområder, slik det eksempelvis er formulert i Vær Varsomplakatens punkt 1.5.

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndigheter og institusjoner.

Tiltro til egen yrkesgruppe
Det kan virke som om dommerne i dette spørsmålet forsøker å beskytte seg selv og ønsker å fremheve troen på egen ufeilbarlighet. I så måte er svaret på et annet av spørsmålene i undersøkelsen talende.

Hele 74 prosent av dommerne svarer at de har svært stor tiltro til egen yrkesgruppe. 

For ordens skyld: Det tilsvarende tallet for journalisters tro på sin egen fortreffelighet ligger på fattigslige 17 prosent.