I NRK-dokumentaren Therese – jenta som forsvant, utdyper journalist Kåre Hunstad jr. hvordan konkurransen mellom Dagbladet og VG utfordret presseetikken under dekningen av «seriemorderen» Thomas Quick.

Av Runar Kristiansen

Thomas Quick ble på 90-tallet kjent som Sveriges verste drapsmann. Han erkjente 39 drap og ble domfelt for åtte, blant dem drapet på ni år gamle Therese Johannesen i Drammen i 1998. 

I 2013 ble han frikjent for alle åtte drapene han ble domfelt for. 

Quick-dommene betraktes av mange som en av de største rettsskandalene i Sverige i morderne tid. Spørsmålet er i kortform: hvordan var det mulig å feste lit til Quicks vidløftige og skiftende forklaringer?

Medienes rolle
I NRK-dokumentaren  Therese – jenta som forsvant som sendes nå i høst, kommer de også litt inn på medienes rolle i Quick-saken.

I Norge var Dagbladet blant de ledende i dekningen. Avisen hadde stadig eksklusive vinklinger og intervjuer med Thomas Quick, eller Sture Bergwall som er hans egentlige navn. 

Det uløste mysteriet med den ni år gamle jenta som sporløst forsvant fra Drammen red hele byen som en mare. Når en person i avisintervjuer tilstår å ha drept Therese, sier det seg selv at medieoppmerksomheten blir deretter.

Toget som går i ett sett 
Tidligere Dagblad-journalist Kåre Hunstad jr. var den i Norge som kanskje hadde flest egensaker på trykk om Quick-saken(e). I NRK-dokumentaren forteller han om det daglige jaget etter nye Quick-oppslag, i skarp konkurranse med eksempelvis VG. 

-Konkurransen mellom Dagbladet og VG var jo noe helt annet den gangen enn den er i dag. Du ble dratt inn på teppet og fikk kjeft hvis du var slått av VG. 

Mange journalister, blant dem Kåre Hunstad jr. selv, ble etter hvert mer og mer skeptisk til «tilståelsene» som Thomas Quick kom med i ulike intervju. I ettertid er det lett å se at Quick var mest opptatt av å få omtale, mener Hunstad i NRK-dokumentaren.

-Man er jo med på toget og sirkuset. Det er farlig, for du rekker ikke å stoppe og reflektere. I starten tenkte vi ikke på noe annet enn å produsere. Ny sak, ny sak. Toget gikk.

Betalte Quick for intervju
NRK-dokumentaren kommer ikke innpå det faktum at Thomas Quick ble betalt av norske medier for å stille opp. Dette er imidlertid kjent fra tidligere, eksempelvis fra boken En seriemorder blir skapt, skrevet av den svenske journalisten Hannes Råstam. Det var Råstam som startet avsløringene av Quicks falske forklaringer.

Også her er Kåre Hunstad jr. intervjuet.

Han forteller at Quick kunne stille tøffe økonomiske krav for å stille opp i intervju. Ved ett tilfelle forlangte han 20.000 kroner, men det vanlige var at han fikk noe mindre beløp, «noen tusenlapper». I boken uttaler Hunstad, som flere ganger brevvekslet med Thomas Quick:

-Jeg har bevart et brev der han skriver at om han fikk betalt, så skulle han tilstå nye saker. 

Benekter 
Opplysningene om at Thomas Quick fikk betalt av norske redaksjoner bekreftes også i et oppslag i fagbladet Journalisten i 2012. Her heter det at dette var eneste mulighet å få Quick i tale.

Daværende nyhetsredaktør i Dagbladet Esten O. Sæther, tok ifølge Kåre Hunstad jr. den endelige beslutningen om å betale Quick for et intervju i 1996. 16 år etter benekter imidlertid Sæther bestemt at han var med på dette.

Betalingsjournalistikk
Å betale kilder for å stille til intervju eller komme med informasjon, er en svært omstridt arbeidsmetode i norsk journalistikk. Det er følgelig noe det tradisjonelt ikke snakkes spesielt høyt om. 

Gjennom årenes løp, er det særlig kjendisjournalistikken som har vært i søkelyset for betalingsjournalistikk. Debatten blusset opp i 2007 da tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnes utga en bok fra hverdagen i bladet han hadde vært ansatt i.

Her gikk det frem at betalingsjournalistikk med betydelige beløp var helt vanlig og satt i system i bladet. Dette ble aldri bekreftet av redaksjonsledelsen. Fra det holdet het det stort sett at Melnæs hadde begått en journalistisk dødssynd ved å fortelle fra bladets indre liv.

Ved ujevne mellomrom har det kommet frem at kilder har fått betalt også i den mer tradisjonelle nyhetsjournalistikken. Blant annet fikk spiondømte Arne Treholt økonomisk godtgjørelse av Dagbladet da han ga sitt første intervju i fengslet. 

VVP ble skjerpet
Vær Varsomplakaten ble skjerpet på punktet om betalingsjournalistikk etter boken om det indre livet i Se og Hør. Nå er ordlyden i punkt 3.11 slik:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

Det har vært hevdet at dette punktet i Vær Varsomplakaten egentlig er overflødig, fordi grunnleggende prinsipper om kildekritikk medfører at en journalist aldri skal betale kilden for informasjon. Betaling kan motivere kilder til å komme med usannheter. Jo bedre betalt, jo sterkere fristes kilden til å levere. 

Kanskje var Thomas Quick et godt eksempel på nettopp dette. I så måte inneholder den ene linjen i Quicks brev til Dagblad-journalist Hunstad kjernen i problemet:

Om jeg får betalt, skal jeg tilstå nye saker.