PFU mener det må gå noe tid etter et selvmord før mediene kan omtale det. Oppland Arbeideblad var for tidlig ute, mener utvalget.

Av Runar Kristiansen

I de senere årene har det innen presseetikken vært fokus på at selvmord ikke må forties i mediene, slik det gjerne var vanlig før Vær Varsomplakaten ble revidert på punktet om omtale av selvmord.

Fra en hovedregel om at selvmord ikke skal omtales i mediene, er det nå bred enighet om at selvmord kan, og bør, omtales dersom man gjør det med varsomhet og omtanke. Uavhengig av punkt 4.9 i Vær Varsomplakaten, har Norsk Redaktørforening utarbeidet en nyttig veileder for når og hvordan selvmord kan omtales i mediene.

Mer åpenhet
To sterke uttrykk for at det er blitt mer åpenhet rundt dette betydelige samfunnsproblemet, er NRKs dokumentar Trigger Warning og ikke minst, medieomtalen rundt Ari Behns selvmord. 

Både blant fagfolk og i redaktørforeningens veileder, fremheves det at vi bør slutte å omskrive selvmord. Der mediene tradisjonelt har valgt formuleringer som «det er ikke mistanke om noe kriminelt», bør det heller heter at vedkommende tok sitt eget liv. 

Oppland Arbeiderblad gjorde nettopp dette. 22. juli 2020 ble det satt i gang leteaksjon etter en savnet kvinne ved Mjøsa. Hun ble funnet om kvelden, morgenen etter meldte OA etter å ha fått opplysningene fra politiet, at årsaken til leteaksjonen var at en kvinne hadde tatt livet sitt. 
Dette reagerte de pårørende på, og klaget OA inn til Pressens Faglige Utvalg. De pårørende mente avisen ikke burde ha publisert at det dreide seg om et selvmord, og når de først gjorde det kom meldingen alt for tidlig etter den tragiske hendelsen.

Debatt i PFU
Jeg fulgte PFUs behandling av saken på novembermøtet. Debatten gikk langs to linjer. For det første: var det for tidlig etter hendelsen å publisere at den savnede var omkommet på grunn av selvmord? Dernest debatterte utvalget hvorvidt det var av allmenn interesse at noen tar livet sitt under slike omstendigheter.

For å ta det siste først, var det litt overraskende å høre enkelte stemmer i PFU som var på en annen planet både i forhold til redaktørforeningens veileder og den generelle debatten om åpenhet rundt selvmord. Allmenhetens representant Kjell Arne Røvik uttrykte det slik:

«Det finnes jo flere andre måter å formidle det på, altså at man har funnet et menneske som har vært savnet, et menneske som er død. En vanlig måte er vel å skrive at politiet ikke mistenker at det har skjedd noe kriminelt. Det holder jo ofte i lange baner».

Røvik angriper her selve kjernebegrunnelsen for å omtale selvmord i mediene, nemlig å gå bort fra den tradisjonelle fortielsen og omskrivningene. Både i fagmiljøet som arbeider med selvmordsforebygging og blant organisasjoner som jobber med selvmordsproblematikk, er det bred enighet om at mange års fortielser i offentligheten ikke har bidratt til å minske problemet, kanskje tvert om. 

Ikke stor nok sak
Andre i PFU mente at den aktuelle saken ved Mjøsa ikke var «stor nok» til å påkalle offentlig interesse, noe som også fremstår som høyst diskutabelt. En leteaksjon i et lokalmiljø er ingen privatsak, min erfaring er at enhver leteaksjon i det offentlige rom skaper et behov for informasjon til omgivelsene.

Det blir dessuten feil å antyde at et selvmord må være noe grandiost eller spektakulært for at det skal kunne forsvare omtale. De fleste selvmord i Norge begås av det vi kan kalle vanlige hverdagsmennesker. Det er nettopp dette som gjør selvmord til et såpass stort samfunnsproblem og dermed også påkaller allmenn interesse.

Tidsaspektet
Hovedproblemet i Oppland Arbeiderblads publisering er selvsagt tidspunktet. De pårørende mener det gikk alt for kort tid før det ble fortalt det det dreide seg om et selvmord. Det kan man naturligvis forstå. Opplysningene om at det dreide seg om et selvmord var gitt av politiet som også kunne meddele at de nærmeste pårørende var varslet.

Hvor lang tid skal pressen da vente med å publisere? Det er en krevende vurdering som det ikke finnes noe eksakt svar på. Debatten i PFU ga følgelig heller ikke noe klart svar på dette, annet enn at morgenen etter er for kort tid. 

Et par røster i utvalget var inne på at journalistene bør ta kontakt med de pårørende etter selvmord, alternativt nærstående til de pårørende, dersom man ønsker å publisere dødsårsak. Jeg tror det er en betenkelig metode. Dette vil av pårørende lett kunne oppfattes som om de får avgjøre om det skal publiseres og i så fall hva. Dersom det gjennomføres, gir det også de etterlatte et ansvar som de ikke bør belastes med. Redaktøransvaret i norsk presse er og blir hos redaktøren, og så må det forvaltes med klokskap av vedkommende.

Streng avgjørelse
Summa summarum synes jeg PFUs fellelse av Oppland Arbeiderblad er streng. De kritiseres for å ha vært for tidlig ute, noe man kan være enig i, men jeg har en følelse av at de i realiteten også ble felt på noen av de andre bakenforliggende momentene jeg har vært inne på, uten at dette naturligvis fremkommer i utvalgets konklusjon.

Spørsmål og tematikk som omhandler selvmord og omtale er ofte krevende å finne klare svar på. Det var PFUs novembermøte et godt eksempel på. Utvalgets avgjørelse etterlater like mange spørsmål som svar.