Gjenopptakelseskommisjonen har brukt over tre år på å vurdere Viggo Kristiansens siste begjæring om gjenopptakelse. Det i seg selv bør føre til at saken tas opp igjen. 

Av Runar Kristiansen

Gjenopptakelseskommisjonen har brukt over tre år på å vurdere Viggo Kristiansens siste begjæring om gjenopptakelse. Det i seg selv bør føre til at saken tas opp igjen. 

For 16. gang eller deromkring siden 2017, har Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker nylig vurdert Baneheia-saken. Heller ikke denne gangen har de kommet til noe resultat. 

Behandlingen av Baneheia-saken har krevd nesten halvparten av kommisjonens møtetid det siste året. Andre saker hoper seg opp, blant dem Orderud-saken. 

Uholdbart
At dette er uholdbart sier seg selv. Gjenopptakelseskommisjonen er et viktig rettssikkerhetsinstrument. Kommisjonen ble til i kjølvannet av et av de store rettsovergrepene i Norge, den uriktige domfellelsen av Per Liland for dobbeltdrap.  Den begynte sitt virke i 2004.

I straffeprosesslovens §389 åpnes det for at straffesaker kan gjenopptas på visse vilkår. Når norsk straffeprosess har denne bestemmelsen, må det naturligvis følges opp av et potent organ som kan fatte beslutninger innen rimelig tid. Det er åpenbart ikke tilfellet i dag.

I mediene har ikke kommisjonsleder Siv Hallgren noe fullgodt svar på sendrektigheten.

-Det er en omfattende sak, forklarer hun til NRK. 

Jo, men vi snakker altså om over tre års behandlingstid for den aktuelle gjenopptakelsesbegjæringen. 

Gjenopptakelseskommisjonens sekretariat teller 13 ansatte. Selve kommisjonen består av fem faste medlemmer. Enten arbeider kommisjonen feil, eller så må den tilføres ressurser hva enten det er i sekretariatet eller i selve kommisjonen. Det vi nå opplever bør være en soleklar bekymring hos justisminister og regjering. 

Bør tas opp igjen
Vi kjenner ikke i detalj hvilke nye bevis som er presentert for kommisjonen. I tråd med det meste av norsk strafferettspleie, er det ingen innsynsmulighet for allmennheten i kommisjonens arbeid. Lederen vil ikke engang si om det er dissens blant medlemmene. 

Men, uten å ta stilling til kvaliteten på eventuelt nye bevis, som jo er en forutsetning for å få saken tatt opp igjen, mener jeg at saken bør fremmes for en ny domstol.

Når kommisjonen har brukt over tre år på å komme til en konklusjon, burde et nytt vilkår for gjenopptakelse ha slått inn, nemlig uakseptabel lang behandlingstid. Klarer ikke kommisjonen å bestemme seg i løpet av eksempelvis to år, bør det være en regel som sier at saken da automatisk blir gjenopptatt.

Svarte pletter
Norsk påtalemyndighet og norske domstoler har gjennom historien noen svarte pletter med uriktige domfellelser, les: justismord. Lovgiver har tatt høyde for dette i straffeprosessloven gjennom muligheten til ny behandling av straffesaker som er rettskraftig avgjort av domstolene. Da må den som skal stå for vurderingene av gjenopptakelse både settes i stand til og være i stand til å arbeide på en måte som følger opp de rettssikkerhetsmessige intensjonene som lovgiver hadde da kommisjonen ble etablert. 

Det som skjer nå i Baneheia-saken er uverdig både overfor den domfelte, og ikke minst overfor de to ofrenes pårørende.