Det er grunn til å spørre om innsyn i straffesaksdokumentene kunne ha gitt en mer nyansert og kritisk dekning av Baneheia-rettssakene.

Av Runar Kristiansen

Mandag leverer jusprofessor Ragna Aarli sin utredning til justisdepartementet. Hun har hatt i oppdrag å se om det kan innføres adgang til noe mer innsyn i norske straffesaksdokumenter.

I Sverige har de i en årrekke hatt en ordning der journalister og allmennhet automatisk får innsyn i straffesaksdokumenter når påtalemyndigheten tar ut tiltale. Det betyr at det er mulig før rettssaken å sette seg grundig inn det materialet som danner grunnlaget for påtalemyndighetens tiltalebeslutning. I Sverige betraktes dette som et ledd i å styrke rettssikkerheten.

Langt unna
Vi er milevis unna en slik ordning i Norge. Sterke motkrefter i påtalemyndigheten har i mange år strittet imot og gjør det formodentlig fortsatt.

Jeg synes mye av debatten rundt dekningen av Baneheia-rettssakene er interessant i dette perspektivet. Det var lite kritisk journalistikk rundt påtalemyndighetens høyst diskutable bevis både hva gjelder DNA-funnene og det såkalte mobilbeviset.

Skyldes noe av dette at det kun var påtalemyndigheten som satt med den hele og fulle oversikt over bevismaterialet? Hadde mediedekningen vært annerledes om journalistene hadde hatt innsyn i straffesaksdokumentene, slik de har i Sverige?

Svarene lå i dokumentene
Eivind Pedersen var journalist i Dagbladet og dekket Baneheia-rettssakene. Han var en av de ytterst får journalistene som allerede på et tidlig tidspunkt begynte å tvile på holdbarheten i sentrale deler av bevismaterialet. 

Pedersen bisto i ettertid Viggo Kristiansens forsvarerteam i forsøkene med å få opp saken på nytt. Til fagbladet Journalisten sier Pedersen at det første de gjorde var å få ut alle dokumentene i saken.

-Der lå resten av svarene, det var helt utrolig, sier Pedersen.

De fant politiavhør med 8-10 vitner som åpenbart burde ha vært ført for domstolen. Avhørene inneholdt opplysninger som utfordret den offisielle tidslinjen for ugjerningene.

Altså: det var dokumentinnsynet som la grunnlaget for det som etter mange års arbeid endte med at Viggo Kristiansen nå får sin sak prøvd på nytt. 

Aarlis utredning blir interessant
Også TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække er inne på det i samme oppslag i Journalisten. Hun dekket selv saken.

-Hvis journalistene i rettssalen hadde fått detaljopplysninger de tenkte var frifinnende, så hadde de jo påpekt og omtalt det. 

Det blir interessant å lese jusprofessor Ragna Aarlis tanker om utfordringene i norsk journalistikk knyttet til åpenhet, eller snarere manglende åpenhet i norsk strafferettspleie.

Svaret får vi på mandag.