Kriminaltekniker Eva B. Ragde har sine knep når hun møter sterke sanseinntrykk på et åsted. Lukteorganet forbeholder hun gode dufter, så det stenger hun av.

Av Runar Kristiansen

-Sterke inntrykk? Ja, det er jo klart jeg opplever det som kriminaltekniker. Et stikkord for å mestre dem er gradvis tilnærming. Jeg durer ikke inn til det verste på et åsted med en gang. Det første jeg gjør da, er å trykke på knappen som kobler inn fag og kobler ut plagsomme inntrykk.

-Så det er mulig å stenge av sanser?

-Å, ja. Jeg har for eksempel lang trening i å puste med munnen. Det holder at jeg vet hvordan noe lukter. For meg skal nesen være forbeholdt gode lukter, lukten av god mat, et rent hus, en ny bil.

Eva B. Ragde er en av Norges mest erfarne kriminalteknikere. Hun arbeider som politioverbetjent ved kriminalteknisk seksjon i Oslo politidistrikt. I 1992 ble hun den første kvinnelige krimteknikeren i hovedstaden. 

Bokdebut

Høsten 2020 utga hun boken På åstedet sammen med journalist og forfatter Trude Teige.  Her forteller hun relativt detaljert om hvordan hun arbeider når hun kommer til et åsted. 

-Det er ikke så vanlig i Norge at politifolk skriver fra sin egen arbeidshverdag?

-Nei, og jeg hadde slett ingen som helst tanker om å skrive bok. Jeg har en søster som skriver bøker, jeg vet at det er knallhardt arbeid.

At jeg skriver gode politirapporter, har ingenting med forfatterskap å gjøre, så da forespørselen kom fra et forlag, brukte jeg ganske mye tid før jeg kom til at det var greit.

-Du kommer med konkrete, av og til detaljerte bekrivelser av saker du har jobbet med som kriminaltekniker. Hvordan har det vært med tanke på personvernet til de impliserte?

-Jeg har vært ansatt i politiet siden 1982 og har taushetsplikten i ryggmargen. Jeg løste bokprosjektet med råd fra jurister og ledere, gjennom åpne dommer og etter å ha søkt om innsyn. Heldigvis hadde jeg en medforfatter som har den samme etiske tilnærmingen som jeg.

På spørsmål om hvordan kollegene har reagert på at hun skriver såpass åpent fra jobben, svarer Ragde kledelig beskjedent med et trondhjemsuttrykk, selv etter et langt hovedstadsliv. I fare for å virke «klæsjat», hoverende med andre ord, må hun innrømme at hun utelukkende har fått positive reaksjoner.

Liker det faktabaserte

-Hvorfor ble det kriminalteknikk på deg?

-Jeg hadde vært innom en rekke avdelinger i politiet, og kom til et punkt der jeg ville gjøre noe annet enn å være i direkte kontakt med folk hele tiden. Jeg hadde absolutt lyst til å gjøre noe for mennesker, men kanskje på en litt annen måte. Jeg har alltid likt biologi, fysikk og matematikk, faktabaserte emner. Ja, dermed ble det kriminalteknikk.

Ragde beskriver kriminalteknikk og taktisk etterforskning som to verdener som møtes over  et puslespill, som skal ende opp med en ferdig straffesak. Der taktikerne kan legge subjektive betraktninger til grunn, opererer kriminalteknikerne med objektive funn.

-Vi innhenter ikke informasjon gjennom muntlige eller skriftlige kilder, vi avhører ikke folk. Vi fremskaffer informasjon ved å undersøke et åsted, det vi faktisk ser og finner der. 

Når krimteknikken løser saken

Taktikere og teknikere utfyller med andre ord hverandre i arbeidet med å løse en kriminalsak. Men av og til hender det at det taktiske kjører seg fast og at tekniske funn i seg selv bidrar til å løse saken. Om man bare er i stand til å se dem. En spesiell drapssak på Majorstua i 1997 er et eksempel på det.

-Vi ble sendt til den aktuelle adressen fordi det skulle ha skjedd et selvdrap der. Da vi kom inn i leiligheten, trengte du ikke å ha vært krimtekniker i mer enn halvannet minutt for å skjønne at dette ikke var noe selvdrap. Det var et veldig spesielt åsted, med overveldende synsinntrykk. 

Liket av en mann ligger på gulvet ved siden av sengen. Han er naken, men har sokkene på. 

Det er blod på den ene siden av dobbeltsengen, på putene og på kanten av lakenet. Mannen er lemlestet på en måte som klart indikerer at det er brukt kniv.

-Jeg trykket på den knappen i meg som kobler inn fag. Jeg begynte med å se meg rundt, hvor skulle vi starte, hva kunne være en mulig sammenheng? Måten avdøde var tilredt på, gjorde at jeg rent kriminalteknisk ganske hurtig kunne si noe om gjerningspersonen.

Noe av det første som slo Ragde var at dersom mannen døde av de skadene som var synlige, så måtte man lete etter en gjerningsperson som var gal, rabiat gal.  I boken beskriver hun det slik: 

«Noen av skadene gir assosiasjoner til en form for seksuell ydmykelse, og når det er så brutalt som dette, vet vi av erfaring at det kan ha noe med seksuelle handlinger å gjøre.»

To prikker av blod

Blodsporene var voldsomme. Da Ragde og kollegaen begynte å undersøke avdøde centimeter for centimeter, så de at han hadde mindre blod nedover bena. De stanset litt opp. Her var det noe som ikke stemte. Det var to små prikker av blod på leggen hans. Hvordan kan dette blodet ha dryppet fra ham all den tid han ikke sto oppreist? Kunne det tenkes at blodavsetningene stammet fra gjerningspersonen?

-Vi fikk analysert blodet og fikk en DNA-profil. Gjerningspersonens DNA. Problemet var at vedkommende ikke fantes i noe DNA-register. 

På grunn av grovheten i ugjerningen og frykten for en mulig gjentagelse, valgte politiet å krysse en grense de vanligvis ikke prøver seg på.

-Vi hadde god grunn til å tro at gjerningspersonen hadde skadet seg selv i form av en blødende skade. Måten blodet var avsatt på, gjorde at vi kunne anta hvor på kroppen han var skadet. Politiet gikk dermed til helsevesenet og spurte om noen hadde behandlet en slik skade. 

Og der ble det napp. En mannlig pasient hadde vært til behandling både på legevakten og Ullevål for et dypt knivstikk i høyre legg. Loven om taushetsplikt for helsepersonell ble satt til side og politiet kunne pågripe den antatte gjerningspersonen uten dramatikk. 

-Å få opphevet taushetsplikten i helsevesenet er ikke lett, det skal det heller ikke være. I dette tilfellet var det rett. 

Ingen high five

Mannen ble tiltalt og retten dømte ham til 21 års fengsel. Han forklarte at han hadde blitt med hjem til avdøde om kvelden, og at denne hadde gjort seksuelle tilnærmelser. De hadde havnet i sengen, men på et tidspunkt svartnet det for gjerningspersonen. Han var provosert over tilnærmingene og bestemte seg for å drepe. 

-Her var det altså nitid kriminalteknisk arbeid som løste saken?

-Ja, ene og alene.

-Hvordan kjennes det?

-Det gir en veldig god følelse, men det er ingen high five. Saken var tragisk for avdøde selvsagt, men det var også mye tragedie rundt gjerningspersonen.

I boken beskriver Ragde hvordan hun etter det intense arbeidet med drapssaken på Majorstua følte seg helt tom og at det var vanskelig å være opptatt av trivialiteter som feilparkeringer i borettslaget. Likedan hva som skulle stå på middagsmenyen.

«Det tok lang tid før jeg begynte å engasjere meg i om vi skulle ha fiskeboller eller kjøttkaker til middag.»

Medier på godt og vondt

Store kriminalsaker tiltrekker seg naturlig nok medieinteresse. Ragde mener mediene er viktige både for at politiet skal nå ut med informasjon og for at etterforskerne skal være skjerpet.

-Ja, for at vi skal være fremme i skoene, og for at vi skal vite at noen holder øye med hva vi gjør. Når det er sagt, så er det noen logiske brister i etikken slik jeg opplever det. Ta for eksempel den aktuelle drapssaken på Majorstua. «Homodrapet» ble det kalt i noen aviser. 

-Men avdødes seksuelle legning hadde jo sammenheng med motivet?

-Jo, men det forsvarer ikke å bruke krigstyper om «homodrap». Det er faktisk noens nærstående som skal lese dette. Avdøde kom fra et lite bygdesamfunn, der homofili ikke var tema.  I dette tilfellet ante ikke den dreptes mor at sønnen var homofil. For henne var det nesten verre å få dette servert gjennom mediene enn at han ble drept.

-Slik du opplever det, burde ikke hans seksuelle legning ha vært nevnt i saken?

-Det kunne godt ha vært en opplysning som kom frem i teksten hvis det var viktig, men ikke på den måten som ble gjort her. 

Politiets etikk

-Politiet har vel også sine etiske utfordringer? Jeg tenker på de vide fullmaktene dere ofte har for å hente inn tekniske data om en mistenkt.

-Ja, til tider er det er mange etiske dilemmaer. Vi jobber jo med fintfølende teknologi som kan fortelle mye om en mistenkt, dette setter høye etiske krav til oss. I så måte tror jeg det er viktig at folk får litt kjennskap til hvordan vi arbeider, jeg håper boken kan bidra til det.

-Politiet gjør mye bra, men så hender det at vi gjør feil, vi er mennesker som alle andre. Men vi må stille høyere etiske krav til oss selv enn mange andre, og vi må vite forskjellen på rett og galt.

Hederspris

I 2016 mottok Eva B. Ragde polititidsskriftet Politiforum sin hederspris. Prisen var begrunnet med hennes innsats for å innlemme kriminalteknikk i alle typer etterforskning, og for at hun kjemper for rettssikkerhet gjennom arbeidet sitt.

-Da jeg startet som kriminaltekniker, var egentlig kriminalteknikk forbeholdt de store kriminalsakene. Drap, sedelighet, grove ran. Men for meg er kriminalteknikk noe som utgjør en del av enhver straffesak. I et hvert straffbart forhold vi kommer ut for kan kriminalteknikk brukes. Enten vi bruker det forebyggende eller etterretningsmessig, så gir det oss informasjon. Kriminalteknikk kan ikke utelukkes i noen sak. Det har vært min baby hele tiden

Markant utestemme

Eva B. Ragde kan snakke lenge og med lavmælt ærefrykt om kriminalteknikk som fag. Men hun kan saktens skru opp stemmevolumet dersom hun finner det nødvendig. Det fikk en fotograf i VG erfare en oktoberkveld i 2003.

Vedkommende hadde klart å lure seg bak politisperringene rundt Postens brevsenter i Oslo som var under ild. En gruppe maskerte og tungt bevæpnede personer var i ferd med å gjennomføre et stort ran.

-I mange tilfeller er det slik at detaljer fra et åsted for enhver pris ikke må komme ut. Det kan rett og slett ruinere etterforskningen. I dette tilfellet gjaldt det bilen som ranerne hadde brukt for å komme til stedet. Den var rigget på en svært spesiell måte og vi hadde sikret den. I slike saker kan man oppleve at noen påtar seg ansvaret for å dekke andre, da må politiet sitte med eksklusiv informasjon som gjør at vi kan avsløre om de lyver eller ikke.

-Og her var VG på sporet av bilen?

-Ja, luringen hadde klart å komme seg temmelig nært for å få dette fotoscoopet.

For oss kunne det ødelegge etterforskningen om bildet av bilen hadde havnet i avisen.

-Hva gjorde politioverbetjent Ragde?

-Selv om jeg ikke er så stor av vekst, har jeg en utestemme som få. Jeg brølte til VG-fotografen med en sånn kraft at samtlige mannlige kolleger rundt meg med ett sto i grunnstilling. 

-Hva var meldingen til fotografen?

-Hva jeg ropte? Du, det skal jeg nok ikke gjenta her.